Tilbake til Norge med evangeliet

– Jeg mener det handler om et kall fra Gud. Der vi er er vi alltid av en grunn, og dersom du - til tross for vansker og motstand - holder fast ved en tanke, et ønske; da har du et kall, sier Sophie.

– Da jeg var lita jente ble jeg og søstra mi veldig syke og stod i fare for å dø. Mor var fortvilet, og visste ikke hva hun kunne gjøre. Hun var ikke så vant med å be, men da knelte hun og bad: "Gud, om du vil berge disse to jentene, så vil jeg gi dem som tjenere (´slaver´) for deg for resten av livet".
Jeg hadde ikke blitt fortalt denne historien før nå nylig, og den gjorde sterkt inntrykk på meg, innrømmer Sophie, som tidlig visste at hun ville bli prest:

– Allerede da jeg ble konfirmert som 12-åring vokste dette ønsket fram i meg, og det ble tydeligere gjennom ungdommen. Men det har vært en lang veg fram til å oppnå det, forklarer Sophie.

Kamerun og Norge
Sophie Moke Meteke ble født 1991 og vokste opp i storbyen Ngaoundéré, nord i Kamerun (Adamawa regionen). Foreldrene er kristne, og i familien var det åtte søsken, hvorav to var adoptert. Far til Sophie arbeidet som fransklærer og er også aktiv som diakon og i eldsterådet i den lokale lutherske kirken. Moren arbeidet ved det protestantiske sykehuset og er også diakon i kirken. Sophie og søsknene ble tidlig med på gudstjenester og samlinger i menigheten, og var aktive der gjennom barndommen.

I 2008 besøkte Sophie (31) Norge første gang, med den kamerunske sanggruppen Malaïka. Senere, i 2011 - 2013, bodde hun to år i Norge; først som student ved Hald Internasjonale skole, og siden i praksis og som ettåring på Harøya på Romsdalskysten. Denne tiden knyttet hun sterke bånd til menneskene og miljøene:
– Tiden ved Hald var en stor omveltning i mitt liv, og det ble bevisst for meg at dette å være kristen ikke bare handler om tradisjon, men om et personlig forhold til Gud. Også oppholdet på Harøya var avgjørende for meg; folk viste at de var glade i meg - og de trodde på meg. Jeg finner ikke ord for å forklare hva menneskene der har betydd for meg. Jeg opplevde det beste der - og fikk mye mer håp. Derfor har Norge og menneskene i Norge en stor plass i hjertet mitt og jeg har siden alltid hatt tanken om å returnere til Norge.

– Sophie er ei veldig positiv og utadvendt jente, sier Else Marie Marøy, som har vært husvert og en viktig kontaktperson for Sophie på Harøya. – Sophie er rett og slett glad i folk; hun tar kontakt og er lett å ta kontakt med.
Støttegruppa for Sophie på Harøya har fulgt henne gjennom mange år, har besøkt henne og familien i Kamerun og har bidratt med støtte til masterutdannelsen. I slutten av januar var det disse som hentet Sophie på flyplassen, fulgte henne til møte med arbeidsgiveren Møre bispedømme og sørget for at hun ble vel installert i leiligheten i Kristiansund.

– Vi har telefonkontakt i alle fall én gang i måneden, og Sophie vet at hun når som helst kan kontakte meg om hun har spørsmål eller vansker av noe slag, sier Else Marie, som Sophie kaller sin mor i Norge.

Teologi

Etter videregående skole bestemte Sophie seg for å studere, og hun tok i tre år studier i Samfunnsgeografi ved Universitetet i Ngaoundéré. Men tanken om teologistudier lå der, og fra 2016 til 2021 studerte hun ved L’Université Protestante d’Afrique Centrale (UPAC) i hovedstaden Yaondé.

– Da jeg hadde fullført bachelorgraden, og skulle ta til med mastergrad, valgte jeg å parallelt jobbe med sosialt arbeid blant gatejenter i hovedstaden. Så ble det til at jeg skrev masteroppgave om hvordan kirken kan støtte jenter som kommer bort i prostitusjon og human trafficking. Årene med slikt arbeid gjorde sterkt inntrykk, og viser hvilken elendighet mennesker kan bli tvunget inn i. Våre enkle hverdagsproblemer fremstår som bagateller når man ser hvilke kår disse jentene lever under, sier Sophie alvorlig.

Hun beskriver årene med teologistudier som krevende, av flere årsaker:
– Dette er ikke så lett å forklare i en norsk kontekst, men utdanning i Kamerun - ikke minst for kvinner - er utfordrende. Det handler om penger, det handler om etnisk tilhørighet og ikke minst handler det om utdanningsinstitusjonenes og kirkens behov for makt og kontroll. Jeg vet ikke hvor mange samtaler jeg har hatt med rektorer, med biskoper, for å få en aksept og støtte for mitt ønske om å bli prest. Og før disse møtene med ledere måtte jeg alltid be i forkant.

– I 2019 holdt jeg på å gi opp, men jeg hadde en god støtte hjemmefra. Og så hadde jeg et kvinnenettverk rundt meg, hvor vi delte problemer og utfordringer, og som ble en viktig støtte.

Norge

I 2021 hadde Sophie sin mastergrad innen teologistudiet på plass, og hun begynte å tenke på jobb:

– Jeg savnet vennene mine i Norge, og da det bød seg en mulighet til å søke jobb/videreutdanning der ville jeg prøve. Jeg diskuterte dette med far, som støttet meg og var veldig glad for at jeg ville jobbe i kirka. Jeg hadde også kontakt med Rannveig og Finn-Ove Kaldhol, som har vært misjonærer for Det norske Misjonsselskap (NMS) i Kamerun, og som kjente min situasjon. Disse hjalp meg med informasjon, formaliteter og søknad. I 2022 fikk jeg svar fra Møre bispedømme om at jeg kan komme og gå inn i en prestevikarstilling i Averøy.

– Gud leder deg. Det viktigste for meg var å starte som pastor. Da jeg fikk svaret fra Norge, gikk jeg til den nye biskopen i Yaondé og la fram planene mine. Han svarte: «Dra til Norge, om det er det du er kalt til».

Hvordan er en gudstjeneste i Kamerun sammenlignet med i Norge?

– Åå, veldig annerledes! Vi starter om morgenen kl. 08. Da kommer folk, pyntet og festklare, og så pågår det i tre-fire timer. Den neste gudstjenesten kl. 11 må ofte vente fordi den første ikke er ferdig! Vi synger masse. Vi danser. Vi har 4 kor, og alle må synge med. Prekenen kan bli holdt av presten, men også ofte av en diakon eller noen av menighetens eldste. Søndagsskole for barna pågår parallelt i et annet rom. Kanskje kan jeg få vist noen av våre afrikanske tradisjoner også i kirken i Averøy?

Hvordan tenker du det vil bli å være prest på Averøya?
Hvilke forventninger har du?

– Jeg kommer til Averøya med et åpent sinn, og med hele min kamerunske og afrikanske erfaring og kulturelle bakgrunn. Det blir spennende! Folk må forstå at dette er et slags kultursjokk for meg, og kanskje må vi være tålmodige med hverandre. Jeg håper i alle fall at folk skal være åpne og ærlige, så skal det nok gå bra.

– Jeg gleder meg i alle fall både til gudstjenester, å preke, møte folk til samtaler og være engasjert og involvert i soknene, bl.a. med sang og musikk.

PRESENTERT I KORNSTAD KIRKE: Sophie Moke Meteke ble presentert for menigheten i Kornstad kirke søndag 12. februar. Sammen med Sophie; sokneprest Sigurd Andreas Widvey Haugen og menighetsrådsleder i Kvernes, Amund Bjerkholt. (foto: Lars Skagestad)

Og når du ikke er på jobb som prest..?

– Jeg er glad i å synge. Så er jeg ei idrettsjente, og liker å spille både volleyball, handball og fotball. Og jeg liker å gå turer. Jeg håper jeg kan få gjøre alt dette.

 
For hundre år siden kom norske misjonærer til Kamerun med evangeliet. Nå kommer du til Norge med evangeliet. Hva tenker du..?

- Verden forandrer seg. Folk må forstå endringene. Det handler stadig om å dele evangeliet. Vi ber til den samme Gud, men tilber kanskje på ulike måter. Nå kommer jeg hit med mitt uttrykk, og jeg håper det er berikende.

– Vår oppgave og vårt kall som kristne er først og fremst å dele evangeliet, forkynne Guds ord til alle. Vi må ha blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender.

– Jeg oppfatter at folk i Norge greier å være ærlige om livssynet sitt. De tør å si om de tror eller ikke tror. Jeg tenker dét er en styrke; ting blir tydeligere og ikke påtatt. Vi må ikke dømme folk, men elske dem som de er. Være vennlige mot alle. Tolerante. Dét er Åndens frukt. Slik kommer vi nærmere mennesker!