´Precious Lord, take my hand´

«Precious Lord, take my hand», resiterer Otto Chr. ´Kikkan´ Sættem jr., mens han med et fast grep om stokken lar blikket gli ut over sitt kjære Molde. Jazzfestivalens ´grand old man´ tok med seg jazzen inn kirka. I april rundet han 90.

I seksti år har Kikkan Sættem sett jazzlegender komme og gå til den berømte internasjonale jazzfestivalen i den vesle vestnorske fjordbyen. Mange av disse artistene bar med seg sterke tros-historier, og noen formidlet også dette gjennom musikken sin. Men i kirka var ikke jazzfolket alltid velkomne til å opptre. I jazzfestivalens første tiår var forholdet til kirka et ikke-tema, langt mindre tanken om et samarbeid. Jazz-kulturen ble av mange kirkegjengere betraktet som suspekt. Først fra 1972 ble det arrangert kirkekonserter i forbindelse med jazzfestivalen.

«Den gangen var det uhørt å bringe jazzen inn i kirka», fortalte Kikkan Sættem i et intervju med Romsdals Budstikke i 2002. Sammen med res. kap. Knut Ingebrigtsen tok han i 1972 sjansen: «Knut og jeg var veldig glade i gospelmusikk, og hadde lyst til å prøve å få med det på festivalen. Ingen ringere enn Mahalia Jackson skulle komme, men hun døde like før festivalen. I stedet kom Ruth Reese, som hadde bosatt seg i Oslo. Med Robert Levin som akkompagnatør — på lydbånd — gjennomførte hun konserten foran en håndfull tilhørere. Det var ikke mange som hadde funnet veien. Og ingen klappet, alle satt stive som stokker. Men kirka var veldig positiv, og syntes det fungerte bra», fortalte Kikkan til RB. Året etter hadde interessen økt kraftig. Da sang Bessie Griffin for nesten fullsatt kirke.
Som en hilsen fra kvelden fikk Kikkan et kort fra Bessie hvor det står:
"God loves you much and I do too - Best Wishes - Bessie Griffin"

– Moldejazz er den eneste jazzfestivalen som har jazz-gudstjeneste. Festivalen må vedlikeholde dette, forstå hvor viktig jazz-gudstjenesten er og ha dyp respekt for jazzmusikken som fremføres i kirka. For meg har det alltid vært viktig at musikken er ekte og uforfalsket, slik jeg opplever at den opprinnelige New Orleans-jazzen er. Og jeg ville alltid at den vakreste musikken jeg kjenner skulle inn i kirka. Tenk på Thomas Dorseys nydelige «Precious Lord, take my hand», eller den tradisjonsrike «Just a closer walk with thee». Disse sangene ble skrevet for å prise Vårherre, ´The man upstairs´, sier Kikkan. – Kirka betyr mye for meg, og å høre disse sangene fremført i Molde domkirke er stort. 

Moderne dansemusikk

Interessen for swing og jazz startet tidlig hos Otto Chr. ´Kikkan´ Sættem jr:
– I 1945 fikk jeg tak i en bok som het «Moderne dansemusikk» av Øyind Bergh, forteller han og viser fram boka. – Samtidig fikk jeg tak i noen plater med New Orleans-musikk. Dette vekket noe i meg. Ikke ante jeg da at disse inspirasjonskildene skulle komme til å prege livet mitt, og at jeg skulle ende opp som æresborger av New Orleans..

I barndomshjemmet i Margareta Dahls gate startet det. Faren var bokhandler, og Kikkans vei var bestemt. I tyskerbrakker nedenfor gamle Molde stadion var det idrettsaktivitet; det var turnforening og bokseklubb. – Jeg ble en habil bokser. Det var den gang det var en æressak å forsvare seg - idag er det jo nærmest kriminelt, smiler han. I hjemmet møttes også mange lokale musikere, og på et tidspunkt i 1953 ble Storyville Jazz Club stiftet der. Utover 50-tallet var Kikkan mangeårig leder for jazzklubben, som fikk et oppswing frem mot 1960: Klubben hadde 450 medlemmer, ett storband, en trad-gruppe og to moderne grupper.  

I Terje Mosnes bok om Moldejazz forteller Kikkan Sættem om oppstarten av jazzfestivalen i etterkrigstidens Molde:  

«Vi fikk den moroa vi satte i gang selv. Det var mot denne bakgrunnen tanken på å lage en jazzfestival begynte å spire. Jeg husker godt opptakten. Pingen (Per Inge Hansen) og jeg satt sammen og snakket en kveld. Resonnementet vårt var at når turistene hadde kommet til Molde bare for den vakre naturens skyld før krigen, måtte det kunne gå an å få folk til å besøke Molde igjen dersom de både fikk naturen og en jazzfestival.»

I 1960 søkte Storyville Jazz Club Norsk Jazzforbund om støtte til å arrangere en jazzfestival, og fikk positiv tilbakemelding. Dermed var det i gang. 4. august 1961 ble den første jazzfestivalen åpnet. Den åpnet beskjedent, med bare ett eneste utenlandsk navn, trompeteren Benny Bailey. Men alle landets jazzbyer stilte med band, og jazzinteresserte fra hele landet begynte å strømme til byen.

Helt fra jazzfestivalens spede start i 1960 var Kikkan selv sentral i ledelsen, og han ledet festivalen de første tjue årene - fram til 1980. Med entusiasme og pågangsmot vokste festivalen år for år, under Kikkans myndige og samtidig uformelle ledelse. Spennende artister fra jazzens stjernehimmel ble hvert år hentet til Molde - og publikum strømmet til. I 1970 kom festivalen inn på statsbudsjettet.

Jazzkjenneren Mosnes skriver slik om Kikkan Sættem i en av sine bøker om Moldejazz:
«Bokhandlersønnen fra Moldes sosiale solside, et sant organisasjonsmenneske, om noe slikt finnes, har lært mye om solidaritet, menneskeverd, toleranse og handlekraft gjennom arbeidet med jazzfestivalen. Først og fremst har kontakten med musikere og fremmede miljøer gitt ham en ydmykhet og et vidsyn som ikke vederfares mennesker som velger å definere verden fra en trygg plass i stuevinduet. Så har han for mange kommet til å prege Molde-festivalen. Med sin umiddelbare utstråling og varme er han en leder folk flest fort føler seg trygg på og fortrolig med, og hans uformelle stil er blitt hele festivalstabens.»

Inspirasjonskilder

Petter Pettersson jr. og Bjørn Friisvold arbeidet tidlig sammen med Kikkan Sættem om jazzfestivalene.

Petter Pettersson jr., som har kjent Kikkan gjennom en mannsalder, sier dette om Kikkans engasjement for jazz i kirka:

– Jeg tror det baserer seg på Kikkans nære forhold til tradisjonszjazz, som har sterke inspirasjonskilder i negro spirituals og gospel i de svarte baptistkirkene. De impulsene han fikk derfra, både gjennom møter med artister som har slik bakgrunn - men også gjennom egne besøk der - gjorde at han ønsket å realisere noe av den samme stemning knyttet til Moldejazz. Og da var kirka den rette arenaen.

– Hans hjerte har alltid vært i tradisjonszjazz, og fra disse miljøene kom livshistorier og musikk som var mangefasettert: I New Orleans musikkmiljøer med storrøykende, whiskydrikkende horebukker, ble samtidig de vakreste og inderligste spirituals skapt og fremført. Denne kompleksiteten tror jeg fascinerte Kikkan. Hans religiøse følelser var næret av religiøs jazz. Den inderligheten og spiritualiteten han fant der ville han presentere for et bredere publikum.

Kirkekonserter

Den første kirkekonserten ble arrangert under jazzfestivalen i 1972, og det var sangerinnen Ruth Reese og Molde Ten-Sing som stod for den: – Slik jeg husker det var akkompagnementet for Reese spilt inn på forhånd (av Robert Levin) på en Tandberg lydbåndopptaker, som surret og gikk mens Ruth Reese sang. Det var enkle løsninger den gang, forteller Petter Pettersson jr.

Det var ikke bare enkelt å introdusere jazz i kirka: – Menighetsrådet måtte forhåndsgodkjenne repertoaret. Jeg husker ett år Arne Domnerus sekstett skulle opptre med en kombinasjon av folkemusikk og salmer. Deriblant en halling. Da ble det bråk, og og det satt langt inne å få det godkjent. Prosten og mange med ham forlot konserten i protest og det ble avisskriverier.

Etter 1972 ble det likevel kirkekonserter nesten hvert år. Blant artistene var bl.a. Bessie Griffin, Marion Williams, Wallace Davenport All Stars, Arne Domnerus sekstett, Aline White, Tricia Boutté.. Og Kikkan Sættem var midt i det hele, organiserte og trakk i tråder.

– Kikkan ble en god venn med New Orleans-sangerinnen Aline White, som han møtte i New Orleans og som gjestet Moldejazz og bodde hjemme hos familien Sættem. Hun hadde bakgrunn fra de svarte kirkene, og vokste opp i en tid da raseskillet i sørstatene var helt reelt. Hun opplevde overgrep og mishandling fra hvite. Da hun ble spurt om hun kunne tilgi var hennes svar: «I min tro er det ikke rom for hat». Hennes sterke livshistorie gjorde noe med Kikkan, tror Petter Pettersson jr.

– Livsforvandlende

– Kikkan har alltid vært genuint opptatt av New Orleans-musikk, og under besøk i byen fikk han selv oppleve hvordan sjømannskirka brukte lokale jazzmusikere. Han opplevde også gudstjenester i de svarte kirkene, og fikk se hvordan musikk løftet stemningen, det ble klappet osv. Han ville overføre dette til Molde, forklarer Bjørn Friisvold, som samarbeidet med Kikkan om jazzfestivaler fra 1964. Selv spilte Friisvold trommer i tradjazz-bandet Artur Bleikens jazzbeskjed, og spilte under New Orleans jazz and heritagefestival i 1978. Da var sjømannskirken ein viktig samarbeidspart.

– Jeg sitter med inntrykket av at Kikkans møte med artisten Aline White var livsforvandlende for ham. Hun var en hverdagskristen som hadde opplevd mye rasisme i sin oppvekst, men som overvant det onde med det gode. Jeg husker at Kikkan sa: «Dét fikk meg til å tenke». Jeg tror dette møtet skulle komme til å prege ham gjennom livet.

I en hilsen til sjøfolk som han traff under et besøk på ´kjerka´ i New Orleans sa Kikkan selv dette:

«Selv har livet gitt meg så mange rike og forunderlige opplevelser. som gjør at jeg heller ikke lenger kan godta at alt bare er tilfeldigheter. Gjennom New Orleans jazzen har jeg truffet mange herlige mennesker som har gitt meg mange skatter i livet, skatter som de er verd å samle på. I denne verden hvor dansen rundt gullkalven går villere og villere, og hvor vi har en materiell rikdom, som riktignok er fordelt på så altfor få, opplever vi en åndelig fattigdom om er nærmest grotesk. Derfor er det en uendelig rikdom i Aline Whites sterke og enkle tro, hennes ønske om å røre ved våre hjerter, hennes versjon av: «Take my hand precious Lord" kan umulig gå upåvirket hen over de som hører henne synge den, og Davenports skjønne «What a friend we have in Jesus». New-Orleans-musikken har et budskap til oss, den er en nøkkel til dere som kan tenke sjøl. I salme 8 i Det gamle testamentet står det bl.a.:
«Når jeg ser din himmel, dine fingres gjerninger, månen og stjernene som du har gjort. Hvad er da et menneske, at du kommer ham i hu, og et menneskebarn at du ser til ham»

– Det funker

– Tilbake på 60-tallet i Molde tenkte vi ikke en gang tanken at kirka kunne være en samarbeidspart om jazz - det virket for fjernt, minnes Bjørn Friisvold. Man kunne jo ikke klappe i en kirke og det var bare salmer. Derfor ble vi veldig forbausa da Kikkan i 1972 sa at nå ville han arrangere kirkekonsert. Og han fikk det til. Det måtte gå seg litt til, men viste seg raskt seg å bli en suksess. Jeg har mange gode minner fra kirkekonsertene under Moldejazz; både artister fra USA og ikke minst SKRUK og Ytre Suløen.

– Fra den forsiktige starten i 1972 er jazzkonsertene i Molde domkirke kommet for å bli, og i dag er kirkekonserten en tradisjonsrik og veletablert programpost under hver jazzfestival. Nye jazzformer er også introdusert under kirkekonserten og Artist in Residence har ofte en av konsertene i kirka. Og det funker. Om det blir festival i år er vel tvilsomt på grunn av korona-krisa, men da kommer vi sterkt tilbake neste år - også med kirkekonsert. For kirka og jazzfestivalen samarbeider nå godt, konkluderer jazzveteran Bjørn Friisvold.

Venner

Kikkan Sættem er god venn med biskop Ingeborg Midttømme, og i mange møter har de samtalt om samarbeidet jazz og kirke. Ved Kikkans 90-årsdag skulle også dette samarbeidet markeres med en jazzmesse i domkirka, men på grunn av korona-situasjonen må feiringen utsettes. Biskopen skriver bl.a. dette i sin hilsen til 90-årsjubilanten Kikkan:

Takk for alle gode samtaler om ´The Man upstairs´. Takk for at du gjennom det å tenke store tanker som har ført til store ting, har brakt JAZZEN inn i kirken. Du har din trygge tro. Gjennom det du har gjort, både internasjonalt og i Molde, har du åpnet troens rom for mange"